Historisk fall for et regjeringsparti

Fra 28 til 9 mandater på ni måneder.

Ipsos’ politiske barometer for juni viser et historisk fall for Senterpartiet. Regjeringspartiet får denne måneden en oppslutning på 4.7 %, kun 0.7 prosentpoeng over sperregrensen. Det er en signifikant nedgang på 2.7 prosentpoeng fra forrige måling, og en nedgang på hele 8.8 prosentpoeng fra valgresultatet på 13.5 % for 9 måneder siden. Arbeiderpartiet går også tilbake med 3.2 prosentpoeng, fra valgresultatet på 26.3 % til 23.1 % i juni. Samlet faller regjeringspartiene med 12 prosentpoeng fra valget. Ser vi på regjeringssamarbeidet inkludert SV, er nedgangen fra valget noe lavere takket være SV som styrker seg med 1.4 prosentpoeng, fra 7.6 % til 9 %.
Det er vanskelig å overse effekten en slik nedgang har på Stortingets mandatfordeling. Dersom dette hadde vært valgresultatet ville Senterpartiet fått 9 mandater, 19 færre enn hva de har i dag. Regjeringssamarbeidet mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV ville mistet flertallet de har i dag med 89 mandater, og endt med 69 mandater. Selv ikke et samarbeid med Rødt og MDG ville gitt venstresiden flertall.
Det er vanlig at regjeringspartienes oppslutning synker etter et valg. Dette kan være på grunn av et generelt lavere politisk engasjement i befolkningen, en konsekvens av at konkrete valgløfter ikke blir holdt, endret prioritering av hvilke saker som er viktig for velgerne, misnøye med politisk håndtering av samfunnsmessige utfordringer, eller en kombinasjon av alt det overnevnte. Vi skal titte på historiske tall fra Ipsos’ politiske barometer og finne ut av følgende: 
Når var det sist et regjeringsparti tapte så mange velgere i løpet av sine første ni måneder? Og hva kan forklare Senterpartiets nedgang?

Et sjeldent fall for en regjering, men ikke enestående

Sammenligner vi regjeringspartienes enkelte oppslutning og samlet oppslutning fra valgresultatet med Ipsos’ juni-målinger året etter, kan vi få et inntrykk av hvorvidt Senterpartiets fall er enestående eller ikke. I figur 1 nedenfor ser vi de siste fem regjeringskonstellasjonenes oppslutning ved valget og påfølgende juni-måling året etter. I tabell 1 nedenfor oppsummeres samlet oppslutning ved valget, samlet oppslutning i juni-målingen året etter, og endringen mellom disse.

Her ser vi at et stort fall for et regjeringsparti ikke er enestående, men i løpet av de siste 17 årene har det kun skjedd én gang. Under Stoltenberg II-regjeringen som ble innsatt etter valget i 2009, ser vi at Arbeiderpartiet falt med 7.4 prosentpoeng fra valgresultatet på 35.4 % til juni-målingen på 28.0 %. Med andre ord har vi tidligere sett et parti som har falt like mye som Senterpartiet har de siste ni månedene. Samtidig skal det bemerkes at relativt sett virker Arbeiderpartiets nedgang på den tiden mindre dramatisk, ettersom over 1 av 4 velgere fortsatt ville stemt på dem. Videre i tabellen ser vi at den samlede endringen for regjeringskonstellasjonene for nåværende regjering er større enn hva vi har sett hos de fire forutgående regjeringskonstellasjonene. Denne nedgangen kostet Stoltenberg II-regjeringen, i likhet med nåværende regjering, flertallet på Stortinget med stor margin.
Når man leser tabell 1 er det viktig å ha i bakhodet at politisk flertall på Stortinget ikke nødvendigvis krever oppslutning på mer enn 50 %. Når vi snakker om flertall, snakker man om flertallet av antall mandater på Stortinget, og mandatberegningen justerer antall mandater slik at det ikke er nødvendig med 50 % i ren oppslutning. Særlig sperregrensen kan påvirke dette, der noen få prosentpoeng kan være forskjellen mellom 3 og 7 mandater. 
 

Noen partier svekkes og andre styrkes i maktposisjon.

Sammenligner vi de rødgrønne regjeringene med de borgerlige regjeringene, ser vi at begge de borgerlige regjeringene, i motsetning til de rødgrønne, klarer å holde på flertallet i løpet av sine første ni måneder etter valget. Solberg II-regjeringen klarer til og med å styrke seg fra valgresultatet i 2017 til juni 2018. Av regjeringskonstellasjonene vi undersøkelser her, er dette den eneste som styrker seg i løpet av de ni månedene etter valget. Samtidig ser vi at samtlige rødgrønne regjeringer mister flertallet i løpet av perioden.
Videre ser vi noen interessante trekk ved de enkelte partiene. Høyre og SV er partiene som enten holder seg stabile eller styrker seg etter ni måneder, mens de resterende partiene opplever en tilbakegang. Etter valget i 2013 styrket Høyre seg med 1.7 prosentpoeng, mens partiet styrket seg med hele 2.9 prosentpoeng etter valget i 2017. Med unntak av Krf, som styrket seg med 0.5 prosentpoeng fra 2017 til 2018, er Høyre det eneste av de borgerlige partiene som styrker seg i posisjon. For det rødgrønne blokksamarbeidet, er SV det eneste partiet som viser seg å tjene på regjeringssamarbeid i de første ni månedene etter valget. Partiet styrket seg med 2.5 prosentpoeng etter valget i 2005, 0.1 prosentpoeng etter 2009, og har nå styrket seg med 1.4 prosentpoeng fra fjorårets valg. Partiet er vel og merke ikke i regjering nå, men en avgjørende part i samarbeidet.
Partiene som i størst grad svekkes i samme periode etter valget, er Arbeiderpartiet og FrP. Arbeiderpartiets tilbakegang de første ni månedene etter valget i 2005, 2009 og 2021 er på henholdsvis 3.9 prosentpoeng, 1.7 prosentpoeng og 3.2 prosentpoeng. Frp gikk tilbake med 4.3 prosentpoeng fra valget i 2013 til juni 2014, og 1.5 prosentpoeng fra 2017 til 2018. Senterpartiet gikk noe tilbake i 2006 og 2010, med henholdsvis 0.4 og 1.7 prosentpoeng fra valgresultatet forutgående år. 
Her er det også viktig å huske at ingen regjering eller regjeringspartier opererer i et vakuum. Enhver regjering vil rammes av de samfunnsmessige utfordringene de blir innsatt i, hvilket politisk og økonomisk spillerom de har, og hvor vidt befolkningen opplever at regjeringen opprettholder stabilitet og får gjennomslag for sine saker. For en regjering som blir innsatt i en økonomisk trang tid vil det være krevende å levere på ambisiøse valgløfter, men for en regjering som blir innsatt i en tid med økonomisk vekst, vil det være større spillerom til å iverksette deres politiske satsninger. Et annet viktig element er hvorvidt regjeringen evner å kommunisere hva de faktisk får til, og hva hvert enkelt parti får gjennomslag for.

Senterpartiet usedvanlig hardt staffet av egne velgere – hva er det partiet ikke får til?

Vi har nå sett at både regjeringer og enkelte regjeringspartier kan straffes i sine første ni måneder etter valget. Vi så at Arbeiderpartiet gikk nesten like mye tilbake etter valget i 2009 som Senterpartiet har gjort nå etter valget i 2021. Selv om Senterpartiet har vist seg å falle litt i løpet av de første ni månedene etter valget, var det Arbeiderpartiet som tapte mest etter valgene i 2005 og 2009. Så hvorfor forlater så mange velgere nå Senterpartiet? Og hvem er det egentlig som forlater partiet?
I figur 2 nedenfor ser vi Senterpartiets gjennomsnittlige oppslutning per år fra 2005 og frem til i dag. Her ser vi at Senterpartiet mobiliserte kraftig i perioden 2015 til 2021, men i 2022 faller fra hele 15.8 % i 2021 til 7.8 % i 2022. 

I perioden 2005 til 2016 varierte Senterpartiets oppslutning mellom 4.9 % og 7.1 %. Fra og med 2015 ser vi antydninger til en mobilisering av nye velgere som økte kraftig frem til 2020. Den høye oppslutningen varierte fra måned til måned, men det årlige gjennomsnittet var over 15 % fra 2019 til 2021. Dette tyder på at Senterpartiet har klart å snakke til flere lag i befolkningen under Trygve Slagsvold Vedum enn hva de gjorde tidligere. Partiet var det tydeligste partiet i opposisjon til den blåblå regjeringen, og evnet å sette ord på følelsene blant flere velgere enn sitt eget grunnfjell. Senterpartiets utfordring ser nå ut til å være en manglende evne til å overbevise sine egne velgere om at de leverer på, og vil fortsette å levere på, det de lovet mens de satt i opposisjon.

Men hvorfor klarer ikke Senterpartiet å overbevise velgerne sine? 

Det er nok flere årsaker til hvorfor Senterpartiet sliter med å holde på sine velgere. En av årsakene kan være at finansminister Trygve Slagsvold Vedum ikke helt finner formen som finansminister, og er en politiker som håndterer rollen i opposisjon bedre. Eksempelvis har hans berømte mattestykke for en gjennomsnittlig norsk familie fått stor kritikk. Det kan også handle om misnøye med regjeringens håndtering av ulike kriser og utfordringer Norge har stått ovenfor siden valget i fjor. For en samlet regjering som gikk til valg for å gjøre livet til «vanlige folk» bedre, er det flere utfordringer som gjør det krevende å løfte «vanlige folk» på en troverdig måte med stadig høye strømpriser, økende drivstoffpriser, økende rente og et økende prisnivå generelt. Men dette fremstår ikke som nok for å forklare skjevheten i tilbakegangen mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet.
Senterpartiets fall er sammensatt, men et viktig element er trolig at plattformen Senterpartiet gikk til valg på ikke er like viktig for befolkningen nå som den var før valget. Senterpartiet skulle bremse sentraliseringen av landet, og hadde Stortingsvalget vært i 2019, og reversering av reformene blitt gjennomført deretter, ville regjeringsprosjektet deres sannsynligvis vært mer suksessrikt enn det har vært til nå. Å betalte dyrt for å reversere allerede gjennomførte reformer i en tid der det er behov for å stramme inn økonomien fremstår ikke som en prioritering velgerne er enige i. Reverseringen av domstolsreformen ble ikke spesielt godt tatt imot, og bråket i Kristiansand setter hele problematikken på spissen. Desentralisering fremstår ikke som en viktig sak for velgerne slik det ser ut i dag. Om det skyldes at det er andre ting som oppleves som viktigere, eller at færre bryr seg nå som vi har hatt den nye regions- og kommunestrukturen en stund er uvisst. Så lenge Senterpartiet ikke opprettholder en troverdighet innenfor saksfelt som nå er viktigere for befolkningen, vil velgerne flykte til partier som har sakseierskap til de viktigste sakene. På tross av et rekordstort jordbruksoppgjør, så er ikke dette viktig for en stor nok del av velgermassen til Senterpartiet til at de klarer å overbevise om at de gjør en god jobb i regjering.

Se politisk barometer for juni her