Den globale tidsånden og hva den har å si for Norge

Ipsos Global Trends kartlegger globale verdier og holdninger til en lang rekke samfunnsspørsmål. Årets gjennomføring er den niende i rekken og dekker 43 ulike land. Norge er ikke del av undersøkelsen denne runden, men de fleste av teamene som dekkes måles på tilsvarende vis i Ipsos Norsk Monitor. I denne artikkelen ser vi på hvorvidt enkelte av de globale megatrendene som identifiseres i Ipsos Global Trends har fotfeste i den norske befolkningen og hva de har å si for det den norske samfunnsutviklingen fremover i tid.

Den globale trenden kort fortalt: De siste par årene har man sett klare tegn på at støtten for økt globalisering er i ferd med å forvitre, etter mange år med økende støtte. En sentral drivkraft er en mer uforutsigbar geopolitisk situasjon, som gjør at man i økende grad ser nytten av å være selvberget – sikkerhetsmessig og økonomisk. Åpne grenser og immigrasjon har i større grad blitt stridstema og nativistiske og nasjonalistiske holdninger har blitt mer normalisert. 

Ser vi det samme i Norge? Et lite land som Norge er økonomisk avhengig av åpne internasjonale marked og sikkerhetspolitisk avhengig av sterke allierte. Også i Norge har vi imidlertid et kritisk søkelys blitt satt på effektene av globalisering. Støtten til å bygge opp det norske forsvaret er sterkt økende. Man har blitt mer kritisk til energiutveksling med Europa. Fokuset på beredskap og selvforsyningsgrad er høy. I forrige runde av Norsk Monitor økte andelen som mener man må løse problemene i eget land før man bruker penger på å hjelpe folk i andre land, for første gang siden 1990-tallet.

Hvilken betydning vil det få? Selv om globalisering er i ferd med å miste noe av glansen, er den norske befolkningen i all hovedsak fremdeles positive til internasjonalt samarbeid, både økonomisk og sikkerhetspolitisk. Globalisation Fractures-trenden kan imidlertid gjøre at vi ikke kaster blikket like langt og bredt som tidligere, at man fokuserer mer på Europa og særlig våre umiddelbare nordiske naboer, som oppleves som nære oss både økonomisk og kulturelt. Støtten til bistand og utviklingshjelp kan også svekkes noe.

Den globale trenden kort fortalt: Det er ikke bare mellom nasjoner man ser tegn til sprekkdannelser, men også økende polarisering mellom ulike samfunnsgrupper innad i ulike land. Den ene sprekkdannelsen handler om fordeling av velstand. 78 % av den globale befolkningen mener at store forskjeller mellom fattig og rik er skadelig for samfunnet. Det er imidlertid ikke økende forskjeller mellom fattig og rik som er mest splittende – innvandring er i økende grad blitt et stridstema. Innvandringsskepsisen øker kraftig i flere marked. Sprekkdannelsen eksisterer heller ikke bare på gruppenivå, men også innad i familier, hvor en økende andel rapporterer at samfunnsspørsmål fører til konflikter mellom familiemedlemmer.

Ser vi det samme i Norge? Støtten til politiske tiltak for å utjevne inntektsforskjeller mellom ulike samfunnsgrupper har alltid vært og er fremdeles høy i den norske befolkningen – på tvers av sosiokulturelle grupper. Inntekt og formue er derfor i mindre grad en konfliktlinje i Norge enn andre marked. Kanskje er det derfor formueskatten ikke var en vinnersak for Borgerligside i årets Stortingsvalg. Når det gjelder innvandring har imidlertid innvandringsskepsisen økt de siste årene, også i Norge. Innvandringsspørsmål var ikke et stort tema i valgkampen, men det handler kanskje mer om at alle norske partier har beveget seg noe mot høyre i slike spørsmål. To skillelinjer som i økende grad fremstår som betydningsfulle i det norske samfunnet er by-land dimensjonen (og kanskje spesielt den oppfattede forskjellen mellom Oslo og resten av landet) og økende politisk og verdimessig polarisering mellom unge menn og kvinner.

Hvilken betydning vil det få? I internasjonal sammenheng er Norge et svært egalitært samfunn, hvor likhetsidealet står sterkt. Ordskiftet mellom ulike samfunnsaktører er i all hovedsak høflig og tilliten til ulike institusjoner høy. Vi har per i dag derfor ikke like steile fronter som man har i en del andre land. Det er imidlertid naivt å tro at den politiseringen og polariseringen mellom samfunnsgrupper man ser andre steder i verden, ikke skal «smitte over» på den norske befolkningen. 

Den globale trenden kort fortalt: På globalt nivå blir det færre og færre som fornekter menneskeskapte klimaendringer og flere og flere som mener at store endringer må til for å unngå en global katastrofe. Samtidig ser man en økende trend mot fatalisme – 71 % mener at man personlig har gjort alt man kan gjøre for å redde miljøet – mens man er skeptisk til både styresmaktenes og private aktørers evne til å skape virkningsfulle endringer. Tøffere økonomiske tider i mange markeder har også til en viss grad overskygget klimapolitikken og endret folks prioriteringer.

Ser vi det samme i Norge? Selv om man til nå i mindre grad har følt de negative konsekvensene av klimaendringene på kroppen i Norge enn andre steder i verden, speiler den norske befolkningens holdning til klimaendringer i stor grad den globale folkemeningen. Støtten til fortsatt oljeutvinning og oljeleting er imidlertid fremdeles sterk og økende, noe som antakelig må sees i sammenheng med de siste årenes dyrtid. Samtidig er man på søken etter de store løsningene, noe som blant annet fører til en sterk økning i interessen for atomkraft.

Hvilken betydning vil det få? Klima og miljø ble viet relativt liten oppmerksomhet i årets valgkamp, men er et åpenbart underliggende stridstema i norsk politikk som de neste årene vil skape splid i begge de to politiske blokkene. For å få bred støtte i befolkningen må man forfekte en klimapolitikk som på en troverdig måte balanserer kraftige og effektfulle tiltak med hensynet til næringsutvikling og trygg økonomisk styring. Klimaendringene har kommet litt i skyggen av inflasjon og dyrtid de siste årene, men kan forventes å komme til forgrunnen igjen når den økonomiske situasjonen stabiliseres.

Den globale trenden kort fortalt: Den globale befolkningen har et ambivalent forhold til den teknologiske utviklingen. På den ene siden er ny teknologi en så innarbeidet del av folks hverdag at de ikke ser hvordan man klarer seg uten. Man har også forhåpninger om at ny teknologi vil hjelpe løse de utfordringene man står ovenfor som samfunn – som klimaendringene. Samtidig er det en redsel for de negative konsekvensene av teknogolgiutviklingen, fra tap av jobber til bekymringer rundt personvern. Interessant nok er USA det landet som investerer desidert mest i kunstig intelligens samtidig som man er ett av landene hvor befolkningen er mest skeptisk til KI.

Ser vi det samme i Norge? Norge er et sterkt digitalisert samfunn, med en befolkning som relativt raskt adopterer ny teknologi. Den norske befolkningen er imidlertid, i likhet med en del andre nordeuropeiske land, forholdsvis avholden når det gjelder både de positive og negative sidene av kunstig intelligens. Man er på den ene siden mindre entusiastisk når det gjelder produkter og tjenester som bruker kunstig intelligens og på den andre siden mindre betenkt når det gjelder jobbtap og problemstillinger knyttet til personvern.

Hvilken betydning vil det få? Den globale befolkningens frykt for de negative aspektene av kunstig intelligens vil legge press på myndighetene om å regulere teknologien, også antakelig i land som USA. Den norske befolkningens noe avmålte forhold til kunstig intelligens er muligens et tegn på en moden og realistisk holdning til ny teknologi. Det kan potensielt også gjøre den norske befolkningen naiv og sårbar for truslene kunstig intelligens innebærer og sen til festen når det gjelder mulighetene teknologien gir. Per i dag er den folkelige støtten til utvinning av mineraler brukt i ulike teknologi, batterifabrikker og energikrevende datasenter forholdsvis lav, selv om det potensielt kan bli en betydelig næring på sikt.

Den globale trenden kort fortalt: Den globale befolkningen har vært igjennom flere systemiske kriser de siste årene. Etter pandemien har man sett en økning i nostalgiske holdninger hvor man lengter tilbake til en verden som (i hvert fall i bakspeilet) virket mer velordnet og forutsigbar. Dette har ført til en konservativ strømning som flere populistiske og nasjonalistiske politiske bevegelser har profitert på. Dagens konservatisme handler om tema som kjønn, likestilling, innvandring og familie.

Ser vi det samme i Norge? Den norske befolkningen har lenge beveget seg mot mer (post)moderne og liberale holdninger. Dette har imidlertid endret seg de siste årene, hvor man har sett en oppblomstring av mer konservative verdier, særlig blant yngre aldersgrupper. Etter mange år med gradvis nedgang er det en (svakt) økende andel som oppfatter seg selv som kristen, som er positive til tradisjonelle kjønnsroller og skeptiske til innvandring. Samtidig er det en økende andel som frykter at norske verdier er under trussel. Stortingsvalget 2025 – hvor verdikonservative partier som FrP og KrF begge gjør svært gode valg – kan delvis sees i lys av den ny-konservative trenden. Skolevalget gir muligens et frempek om at denne trenden vil fortsette fremover.

Hvilken betydning vil det få? Et ønske om å returnere til en mer stabil og forutsigbar verden – om det er basert på et idyllisert bilde av fortiden, eller ei – vil kunne føre til mer proteksjonistiske strømninger, støtte til mer restriktiv innvandringspolitikk og ønske om mer tradisjonell og konservativ familiepolitikk. Støtten til et multikulturelt og mangfoldig samfunn er fremdeles forholdsvis sterk i Norge, men det er ikke unaturlig at man vil se en oppbremsing og muligens reversering av enkelte mangfoldstiltak også i Norge. 

Den globale trenden kort fortalt: I en verden som i stor grad er politisert og polarisert, hvor desinformasjon i økende grad sees på som en trussel, er betydningen av tillit avgjørende. Globalt er tilliten til myndigheter og offentlige institusjoner lav. Mer enn halvparten av den globale befolkningen mener at «systemet er ødelagt».

Ser vi det samme i Norge? Norge er, som resten av de nordiske landene, et tillitssamfunn. Tilliten til myndighetene og offentlige institusjoner er på et høyt nivå. Etter pandemien, hvor tilliten til det offentlige var «kunstig» høy, har tilliten imidlertid gått ned. Også i Norge er det en høy andel som mener samfunnet går i feil retning. Selv om tilliten fremdeles ligger på et høyt nivå, er det imidlertid gitt at så vil være tilfelle fremover. Vi har hatt perioder i nyere norsk historie hvor tilliten til myndighetene lå betydelig lavere enn den gjør i dag.

Hvilken betydning vil det få? Siden Norge er et utpreget tillitssamfunn vil det ha stor betydning om tilliten til politikere, myndighetene og offentlige institusjoner svekkes betydelig. Tillit er Nordens superkraft. Om denne forsvinner kan det gjøre det vanskeligere å få støtte for politiske reformer og komme fram til kompromisser mellom ulike aktører i samfunnslivet.

Les hele rapporten her: Global Optimism Declines According to Ipsos Global Trends 9th Edition | Ipsos

Photo by NASA on Unsplash