Nedlysningstiden

Siden 1980-tallet har den norske befolkningen tilegnet seg et stadig mer liberalt og postmoderne verdisett. Det urolige 2020-tallet har imidlertid gjort noe med den norske tidsånden. Trendlinjer som tilsynelatende bare kunne gå i én retning har plutselig snudd. Den oppvoksende generasjonen, som tidligere forutsigbart har drevet befolkningen mot mer postmoderne verdier, har i løpet av noen år blitt én av de mest verdikonservative befolkningsgruppene. 

Det er som om den norske tidsånden er en dimmer som siden 1980-tallet knepp for knepp har blitt vridd i én retning, men som nå plutselig blir vridd den andre veien. Når man på 1990-tallet predikerte «the end of history» må man i dag konstatere at historien har gjort et kraftfullt comeback på 2020-tallet. Vi belyser i denne artikkelen fem trender som viser hvordan den norske befolkningen gradvis er i ferd med å snu seg bort fra sentrale, liberale og humanistiske idealer Vesten har med seg fra Opplysningstiden.

Trend #1: Pessimismens tåkeslør

"The Enlightenment has worked—perhaps the greatest story seldom told." Steven Pinker, Enlightenment Now

En sentral observasjon i det liberale, humanistiske prosjektet er at historien viser at verden har blitt bedre over tid. Fremskritt er ikke en lineær prosess, og tilbakeslag har skjedd flere ganger i menneskehetens historie, men de store linjene viser imidlertid at vi lever lengre, bedre og mer fredelige liv i dag enn noensinne tidligere. Med denne innsikten i bagasjen har man også et optimistisk syn på fremtiden.

Figur 1: Opplevelse av samfunnsutviklingen de siste årene. Ipsos Norsk Monitor 2002-2026.

Som figur 1 viser, økte andelen som mente samfunnet var blitt bedre å leve i, gjennom hele 2000-tallet, og frem til 2014, mens andelen som mente det var blitt verre minsket tilsvarende. Denne trenden snudde imidlertid etter 2014. I 2024-runden av Norsk Monitor så vi et markant hopp i andelen som mente samfunnet var blitt verre å leve i de siste årene. Per 2026 er det en klar majoritet som mener samfunnet har utviklet seg til det verre. En tilsvarende andel, 56 %, forventer også at samfunnet vil bli verre å leve i fremover.

Figur 2: Opplevelse av egen personlige økonomiske situasjon. Ipsos Norsk Monitor 1990-2026.

Økende samfunnspessimisme tilskrives intuitivt den oppfattede økonomiske situasjonen. Inflasjon og prisvekst påvirket 2024-runden av Norsk Monitor kraftig, hvor vi blant annet så en sterk økning i andelen som oppfattet at den personlige økonomiske situasjonen var blitt forverret siste år (andelen gikk fra 17 % til 36 %, noe som er det høyeste nivået noensinne målt). I 2026-runden går denne andelen tilbake til 21 %, noe som riktignok er høyt i historisk sammenheng, men likevel må ansees som et mer normalnivå. Når økende økonomisk optimisme ikke fører til økende samfunnsoptimisme indikerer det at andre forhold enn økonomi har betydning for hvordan man tolker samfunnsutviklingen.

Figur 3: Frykt for moralsk forfall. Ipsos Norsk Monitor 1998-2026.

En av trendene som samvarierer sterkere med den økende samfunnspessimismen er andelen som har en frykt for «moralsk forfall». Etter å ha ligget stabilt i løpet av 2000-tallet, har andelen som opplever denne frykten økt jevnt og trutt. Per 2026 oppgir 60 % av befolkningen at de har en viss eller en stor frykt for moralsk forfall i samfunnet. Samfunnspessimismen kan altså synes å være mer moralsk og verdimessig betinget, enn rent økonomisk.

Trend #2: Gryende teknoskepsis

"He that will not apply new remedies must expect new evils; for time is the greatest innovator." Francis Bacon, Essays

Fremskrittshistorien og den tilhørende fremtidsoptimismen i liberalistisk tekning er i stor grad forklart av teknologiutvikling. Menneskeheten har i hele vår historie utviklet verktøy for å løse problemer vi møter. Som Alfred Nobel erfarte kan teknologier som i utgangspunktet er ment samfunnsnyttige, brukes på en mindre nobel måte. Men i det store og det hele har ny teknologi gjort at vi kan leve bedre og lengre liv.

Figur 4: Åpenhet for ny teknologi. Ipsos Norsk Monitor 1986-2026.

Norge er et digitalisert og høyteknologisk samfunn og den norske befolkningen har over tid blitt mer og mer komfortabel med ny teknologi. Andelen av den norske befolkningen som er helt eller delvis enig i påstanden «jeg hilser alle nye tekniske fremskritt velkommen» økte jevnt og trutt fra midten av 1990-tallet og frem til 2010. Etter det flatet andelen ut og har de siste årene gått tilbake. 2026-runden av Norsk Monitor viser at majoriteten – 69 % - fremdeles er positive til ny teknologi, dette er likevel det laveste nivået vi har målt siden sent 90-tall.

Figur 5: Frykt for teknologi. Ipsos Norsk Monitor 1986-2026.

Vi har altså blitt noe mer avmålte til ny teknologi. For enkelte handler det også om en gryende frykt for det teknologiske. Andelen som er helt eller delvis enig i, den noe gammelmodige, påstanden «datamaskiner og annen moderne teknikk virker skremmende på meg», har falt jevnt og trutt mot null i løpet av 1990- og 2000-tallet. I de siste to rundene av Norsk Monitor har vi imidlertid sett et trendbrudd, hvor det nå er en økende andel som oppgir slik frykt. Vi må tjue år tilbake for å se et tilsvarende nivå.

Særlig de siste årene er det naturlig å anta at denne gryende teknologiskepsisen henger sammen med den eksplosive veksten i kunstig intelligens. Vi har naturlig nok ikke lange tidslinjer i Norsk Monitor på kunstig intelligens, men per 2026 tilkjennegir 66 % at de har en viss eller stor frykt for at menneskeheten skal miste kontrollen til stadig mer avanserte former for kunstig intelligens. Særlig blant de yngste er det en høy andel (56 %) som frykter at kunnskapen og ferdighetene de har opparbeidet seg ikke vil strekke til i fremtidens arbeidsmarked. 

Trend #3: Monokulturalisme 

“Pit race against race, religion against religion, prejudice against prejudice. Divide and conquer! We must not let that happen here.” Eleanor Roosevelt

Med økende migrasjon i verden har Vestlige land, som Norge, fått stadig mer multikulturelle befolkninger. Et sentralt element i Vestlig liberal tenkning er at denne globaliseringen, og det faktum at innvandring gjør at en befolkning blir eksponert for andre kulturelle uttrykk, er en verdi i seg selv. Multikulturalisme har et normativt solidarisk element, men er også begrunnet i antakelsen om at et mangfoldig samfunn blir mer spennende og utviklende for alle.

Figur 6: Holdning til et multikulturelt samfunn. Ipsos Norsk Monitor 1994-2026.

I løpet av 1990- og tidlig 2000-tallet ble den norske befolkningen stadig mer positive til kulturelt mangfold. Andelen som mener innvandrere bidrar med et kulturelt mangfold, når det gjelder mat, musikk og kunst, mer enn fordoblet seg fra midten av 1990-tallet til 2022. I de to siste rundene av Norsk Monitor ser vi imidlertid et trendbrudd, hvor en synkende andel er positive til det multikulturelle. Andelen som mener innvandrere er dyktige og arbeidsomme mennesker som yter et verdifullt bidrag til norsk økonomi og arbeidsliv har fulgt en tilsvarende trend, med vekst frem til 2022 og deretter et betydelig fall. 

Figur 7: Holdning til at nasjonale særtrekk kan forsvinne. Ipsos Norsk Monitor 1986-2026.

Trendbruddet de siste årene samvarierer med en økning i andelen som uttrykker en frykt for at norske, nasjonale særtrekk kan komme til å forsvinne. Andelen var på sitt klart høyeste i 1994, hvor OL på Lillehammer kanskje bidro til at den moderne nasjonalromantikken var på sitt høyeste, men falt deretter jevnt og trutt frem mot 2022. Også når det gjelder dette har vi de to siste rundene av Norsk Monitor sett et trendbrudd og en kraftig økning i andelen som uttrykker en frykt for at nasjonale særtrekk forsvinner. 

Figur 8: Holdning til integrering. Ipsos Norsk Monitor 1986-2026.

Mens den norske befolkningen fra 1990-tallet og frem til 2022 i økende grad tolererte at innvandrere tok med seg skikkene sine, har det etter 2022 vært en kraftig økende andel som mener man bør kunne kreve at innvandrere som bosetter seg i Norge må leve som nordmenn. Andelen som mener innvandrernes skikker er en trussel for omgivelsene har økt fra 15 % i 2022 til 22 % i 2026, andelen som mener innvandrere ønsker å utnytte velferdsordninger de ikke har vært med på å skape har økt fra 17 % i 2022 til 25 % i 2026. 

Figur 9: Viktige samfunnspolitiske saker. Begrense innvandringen. Ipsos Norsk Monitor 1994-2026.

I lys av disse trendene er det ikke overraskende at befolkningen har blitt betydelig mer innvandringsskeptisk de siste årene. I 1994 mente nær halvparten av befolkningen at én av de viktigste samfunnspolitiske sakene var å begrense innvandringen til landet. Denne andelen falt jevnt og trutt til 19 % i 2022, men har så økt kraftig. I 2026 mener 29 % av befolkningen at det er viktig å begrense innvandringen.

Trend #4: Retrett for likhetsidealet

"We hold these truths to be self-evident; that all men are created equal; that they are endowed by their creator with certain unalienable rights; that among these are life, liberty, and the pursuit of happiness." Thomas Jefferson, Declaration of Independence

Et viktig prinsipp i moderne liberalistisk tenkning er at man må legge til rette for at folk har et så likt utgangspunkt for å lykkes i livet som mulig. Når det identifiseres samfunnsstrukturer som klart favoriserer én befolkningsgruppe over en annen må man søke å motvirke disse. Likhetsidealet har stått høyt i Norge, vi har et relativt likestilt samfunn og inntektsulikheten er lav i internasjonal målestokk.

Figur 10: Viktige samfunnspolitiske saker. Bedre forholdene for de aller fattigste i Norge. Ipsos Norsk Monitor 2008-2026.

Det er bred støtte til økonomisk utjevning i den norske befolkningen, men støtten har blitt dempet de siste årene. I 2026 mener 61 % av den norske befolkningen at det er en viktig samfunnspolitisk sak å bedre forholdene for de aller fattigste i Norge. Andelen har imidlertid gått betydelig ned siden 2008 (før Finanskrisen), når 77 % av befolkningen mente fattigdomsbekjempelse var en viktig samfunnspolitisk sak. Vi ser videre at andelen som mener det er en viktig samfunnspolitisk sak å bedre forholdene til de fattigste i Norge er på sitt laveste nivå noensinne (61 % mot 77 % i 2007). Andelen som mener det er en viktig samfunnspolitisk sak å sikre full sysselsetting er også på det laveste nivået noensinne (40 % mot 79 % i 1989). 

Figur 11: Viktige samfunnspolitiske saker. Sikre like muligheter for kvinner og menn. Ipsos Norsk Monitor 2018-2026.

I følge World Economic Forums sin Gender Gap Report er Norge objektivt sett et av de mest likestilte landene i verden (86,3 % i 2026). Samtidig er det et gap før man er helt likestilt og det gapet har ikke minsket betydelig i løpet av de siste årene. Å sikre like muligheter for menn og kvinner har imidlertid blitt betydelig mindre viktig som samfunnspolitisk sak for den norske befolkningen utover 2020-tallet.

Fokuset på inntektsulikheter og likestilling er på ingen måte borte i den norske befolkningen, men det har blitt klart dempet de siste årene. En forklaring kan være at man på det krisefylte 2020-tallet har fått så mange nye bekymringer, at man har mistet fokus på disse sakene. Vi ser imidlertid at andelen som er eksplisitt misfornøyd med forskjellen mellom rik og fattig, likebehandling av menn og kvinner (og likebehandling av alle uavhengig av hudfarge) har minsket ved de siste rundene av Norsk Monitor, noe som indikerer at det vi ser snarere er en økende aksept for de ulikhetene som faktisk eksisterer i det norske samfunnet, enn at man ikke er like bevisste at disse forskjellene eksisterer.

Trend #5: Realpolitikkens comeback

«Patience is the strength of the weak, impatience the weakness of the strong.” Immanuel Kant

Å bruke makt for å oppnå det man ønsker, er et tegn på svakhet, at man ikke klarer å få viljen sin på andre måter. En normstyrt verden basert på gjensidig forståelse og respekt er bedre for alle parter. Ideelt sett burde man ikke ha behov for å utøve tvangsmakt for å sikre lov og orden. Diplomati er alltid bedre enn militære løsninger. Med det urolige 2020-tallet som bakteppe er dette tanker som kan virke stadig mer naive.

Figur 12: Viktige samfunnspolitiske saker. Styrking av det norske forsvaret. Ipsos Norsk Monitor 1990-2026.

Styrking av det norske forsvaret var gjennom 1990 og 2000-tallet en nisjesak for den norske befolkningen. Etter den russiske invasjonen av Krim i 2014 ble imidlertid andelen som mente dette var en viktig samfunnspolitisk sak mer en fordoblet. Etter den russiske invasjonen av Ukraina i 2022, har forsvarspolitikk gjort et nytt byks og fremstår nå som én av de viktigste samfunnspolitiske sakene for befolkningen. I en urolig verden har det blitt tydelig at vi trenger tilstrekkelig militær kapasitet for å avskrekke potensielle fiender, at vi ikke bare kan følge det diplomatiske sporet. Per 2026 mener 69 % av befolkningen at bevilgningene til forsvaret bør økes, noe som er et dramatisk høyere nivå enn på 1990-tallet, hvor 12-14 % mente det samme.

Figur 13: Viktige samfunnspolitiske saker. Minske kriminaliteten. Ipsos Norsk Monitor 1990-2026.

Kriminalitetsbekjempelse har fulgt en noenlunde lignende trend som det nasjonale forsvaret, hvor det falt i viktighet som samfunnspolitisk sak, fra slutten av 1990-tallet og helt frem til 2022. I de siste to rundene av Norsk Monitor har imidlertid viktigheten av også kriminalitetsbekjempelse økt betydelig, fra 51 % i 2022 til 65 % i 2026. Samtidig ser man at tilliten til ordensmakten – både politiet og domstolene – er på et høyere nivå enn noensinne.

Figur 13: Frykt for å oppleve krig i Norge. Ipsos Norsk Monitor 1994-2026.

At forsvaret og ordensmakten øker i betydning for den norske befolkningen – som beskytter av henholdsvis nasjonale og egne, personlige interesser – henger naturlig nok sammen med at trusselbildet har blitt forskjøvet gjennom det urolige 2020-tallet. Mest markant ser man at frykten for krig har økt betydelig siden 2014, etter å ha vært på en negativ trend helt siden 1990-tallet. Tilsvarende er det en økende andel som opplever frykt for innbrudd og tyveri siden 2022, mens andelen som føler frykt for å bli svindlet har økt jevnt og trutt siden årtusenskiftet.

Demokratiske verdier står støtt

De fem trendene over indikerer at det urolige 2020-tallet har gjort noe med verdisettet til den norske befolkningen. Vi har blitt mer skeptiske til innvandring og det multikulturelle samfunnet, er noe mindre opptatt av utjevning mellom ulike befolkningsgrupper, blitt mer skeptiske til ukontrollert teknologiutvikling, betydelig mer positive til maktbruk, både militært, på den internasjonale arenaen, og for å holde ro og orden i sivilsamfunnet. Dette henger naturlig sammen med at befolkningen opplever at samfunnsutviklingen har gått i feil retning de siste årene og er i økende grad pessimistiske på samfunnets vegne.

Dette er på ingen måte særnorske utviklingstrekk, men et trendbilde vi kjenner igjen fra andre Vestlige land. Der dette i enkelte andre land har ført til kritikk av demokratiske institusjoner, ser man en motsatt utvikling i Norge. En klar majoritet (85 %) er fornøyd med hvordan det norske demokratiet fungerer. Dette er det nest høyeste nivået vi har målt i Norsk Monitor, kun slått av det noe kunstig høye nivået i Pandemiårene 2021-2022. Tilliten til både Stortinget og Regjeringen er tilsvarende på det høyeste nivået noensinne målt, sett bort fra Pandemiårene. 

Høy og økende støtte til demokratiske verdier indikerer at trendbildet vi ser først og fremst er en reaksjon på en endret ytre trusselsituasjon (krig i Europa og usikkerhet knyttet til NATO-alliansens fremtid) og indre trusselsituasjon (opplevd økende kriminalitet). Et endret trusselbilde gjør at befolkningen har blitt enda mer opptatt av å bevare og beskytte det vi har i Norge. Vi hegner i økende grad om demokratiet, siden vi frykter at det kan svekkes internasjonalt (89 %) og også her i Norge (62 %).

Livet i Nedlysningstiden

En positiv lesning av de ovenstående trendene er at den norske befolkningen har blitt mer realistiske i møte med en uforutsigbar og urolig verden, hvor nasjonale og individuelle interesser blir utfordret av ulike kyniske og mektige krefter. Det fredelige 1990- og 2000-tallet, med stadig mer åpne markeder, tilnærmet ukontrollert teknologiutvikling, kulturell globalisering og nedbygging av forsvaret, gjorde oss godtroende og naive. Trendbruddet vi er vitne til nå er en korreksjon, hvor befolkningen blir mindre blåøyde og mer realistiske verdensborgere.

En negativ lesning er at trendbruddet vil føre oss i retning av et mindre tolerant, mer nasjonalistisk og lukket samfunn. Internasjonal handel og innvandring er i all hovedsak bra for en liten nasjon som Norge, som er avhengig av tilgang til andre markeder og hvor en eldende befolkning gjør at vi trenger innvandring for å opprettholde skattegrunnlaget og basis velferdsgoder. Vi har godt av inspirasjon og impulser fra andre kulturer. For et lite land som Norge er vår forsvarsevne også helt avhengig av allianser med andre land og det er i vår klare interesse å fremme etterlevelse av internasjonale lover og normer, snarere enn rå militærmakt.

En ting er uansett sikkert. Nedlysningstiden representerer et betydelig trendbrudd i den norske befolkningen. Det vil påvirke hvordan vi handler, diskuterer og stemmer, rammebetingelser som alle samfunnsaktører er avhengige av.

Om Ipsos Norsk Monitor

Ipsos Norsk Monitor er den største og lengstlevende samfunnsundersøkelsen i Norge. Etablert i 1985 har den kartlagt den norske befolkningens holdninger og verdisett annen hvert år siden den gang. Norsk Monitor inneholder mer enn 3000 spørsmål og gir dermed et helhetlig og nyansert bilde av det norske samfunnet. Datagrunnlaget er robust med ca. 3500 intervju i hver runde. Feltarbeidet for inneværende runde er gjennomført i perioden September 2025 (dagen etter Stortingsvalget) og til og med januar 2026.