Ja-siden bør kaste EØS-avtalen under bussen
E-U. To bokstaver som får norske politikere til å vri seg ukomfortabelt i stolen. Selv partier som nominelt er for EU er mot å debattere et medlemskap. I hvert fall nå. Debatten kan presse frem en folkeavstemning som ja-siden frykter den vil tape.
Meningsmålinger viser helt riktig at det er flere som er mot et EU-medlemskap enn som er for. Slik har det vært i mange år. Underliggende endringer i befolkningen nyanserer imidlertid bildet. EU-støtten har vokst raskere de siste årene enn man umiddelbart kan få inntrykk av. Mer om det senere.
Et historisk tilbakeblikk på EU-kampen
La oss først starte med å se på hvordan EU-motstanden har utviklet seg historisk. Ipsos Norsk Monitor viser at befolkningens holdning til et EU-medlemskap har gått i ulike faser siden 1990-tallet.
Ved inngangen til 1994 var tidsånden ganske klart mot et medlemskap (42 % mot, 25 % for, 33 % usikre). Valgresultatet ved folkeavstemningen i november var betydelig jevnere (52,2 % mot, 47,8 % for), noe som viser at ja-siden evnet å mobilisere betydelig EU-støtte på relativt kort tid, selv i et land i en slags nasjonalistisk lykkerus etter Lillehammer OL.
Vel vitende om valgresultatet fremstår det likevel som en strategisk feilvurdering av ja-siden å presse frem en EU-debatt og folkeavstemning på 1990-tallet.
Etter folkeavstemningen fortsatte motstanden mot EU å øke, helt frem til årtusenskiftet. I løpet av 2000-tallet ble etter hvert ja- og nei-siden mer jevnbyrdige, med et toppunkt for ja-siden i 2004, hvor det var en marginalt høyere andel som var for et EU-medlemskap enn mot. Det eneste året i hele måleperioden hvor dette har vært tilfelle.
Eurokrisen på 2010-tallet satte deretter ja-siden klart tilbake. I 2012 var hele 2 av 3 nordkvinner og -menn mot EU. Etter det har motstanden mot EU gradvis blitt svekket og støtten til EU vokst tilsvarende. Ved inngangen til 2026 er det fremdeles flere som er mot EU (44 %), enn som er for (28 %). Gapet mellom nei- og ja-siden er om lag på samme nivå som i 1994.
Strategiske vurderinger
I lys av denne historien fremstår det logisk at ja-siden ikke ønsker å presse frem en EU-debatt og eventuell folkeavstemning nå. De ønsker nødig å gjenta den strategiske bommerten fra 1994, siden et nei i en folkeavstemning effektivt vil legge EU-debatten på is i mange år.
Det er imidlertid også en strategisk risiko ved ikke å fremme EU-debatten. En enkel framskrivning av trendlinjene indikerer at det en gang i fremtiden vil være et flertall for EU-medlemskap. Det vil imidlertid ta flere år før linjene krysser hverandre. Og enda flere år før gapet mellom ja- og nei-siden er såpass stort at ja-siden har en slags garanti for valgseier.
Det er heller på ingen måte sikkert at trendlinjene vi ser i dag vil oppføre seg så ryddig som de har gjort i løpet av 2010- og 2020-tallet også fremover (lineære trendlinjer er unntaket i samfunnsstudier – rotete spagetti-linjer hovedregelen). Kanskje det aldri vil bli et tydelig flertall for EU, uten en eksplisitt debatt og meningsbryting i befolkningen?
Ja-siden har også et overraskende strategisk trumfkort på hånd. Hvis de kaster EØS-avtalen under bussen, kan det endre bildet totalt.
EØS største barriere for medlemskap
Siden 2010 har vi i Norsk Monitor også stilt det hypotetiske spørsmålet om man ville vært for eller imot et norsk EU-medlemskap om EØS-avtalen bortfalt.
Trendlinjene ligner på trendlinjene for EU-medlemskap, men nivåene er annerledes. Ved inngangen til 2026 er det et flertall (53 %) som er helt eller delvis enige i at de ville ønsket et EU-medlemskap, hvis EØS hadde bortfalt. Noe som også var tilfellet før Eurokrisen.
Det indikerer altså at EU-motstanden for mange handler mer om at man er komfortabel med EØS-avtalen slik den er i dag, enn at man er direkte motstander av EU som sådan. EØS er altså en forutsetning som modererer inntrykket av en befolkning av hardbarka EU-motstandere.
For ordens skyld, ser vi bakover i tid, må vi anta at befolkningens erfaring med EØS spilte en mer beskjeden rolle ved folkeavstemningen i 1994, all den tid avtalen trede i kraft 1. januar det året, riktignok med en forløper i EFTA-samarbeidet.
Ser man på disse to spørsmålene samlet tegner det seg et interessant bilde.
Tilbake i 2012, når Eurokrisen raste som fullt, var hele 58 % av befolkningen kategorisk mot EU, selv om EØS-avtalen skulle bortfalle. 7 % var i utgangspunktet mot EU, men usikre hvis EØS forsvant. 12 % var i utgangspunktet mot EU, men ville vært for om EØS bortfalt, mens 16 % var kategorisk for EU.
Frem mot 2026 er det særlig tre grupper som har endret seg markant i størrelse. Andelen kategoriske EU-motstandere har sunket fra 58 til 32 %. Andelen som kategorisk er for EU har økt fra 16 til 29 %. Andelen som i utgangspunktet er mot et EU-medlemskap, men ville vært for hvis EØS hadde bortfalt, har mer enn fordoblet seg, fra 12 til 25 %.
Konklusjonen man kan trekke av denne kontra-faktiske øvelsen er at en klar majoritet av den norske befolkningen er for EU, om EØS-avtalen skulle bortfalle.
Politisk narrativ i revers
Det kan virke fornuftsstridig, men i lys av dette bør det være i ja-sidens klare interesse å problematisere EØS-avtalen ved hver opportun korsvei. Hegner man om EØS vil det bare styrke nei-siden. Man må paradoksalt nok evne å kritisere Brussel for å knytte seg nærmere til Brussel.
Et interessant spørsmål i forlengelsen av denne analysen er naturlig nok hvem denne mystiske 25-prosenten er, som i utgangspunktet er mot EU, men som skifter side om EØS forsvinner? Hvem må ja-siden overbevise om at EØS-avtalen er mangelfull?
Den kategoriske ja-siden er overrepresentert i Oslo og andre storbyer. Den kategoriske nei-siden er overrepresentert i mer rurale områder. Interessant nok er imidlertid den påvirkbare 25-prosenten nokså jevnt fordelt utover landet. Intervjuer man fire-på-gata vil én være i denne kategorien, uavhengig av om gata er Karl Johans gate, Storgata på Bryne, eller Havnegata i Sandnessjøen.
Det er noe flere yngre som faller i denne kategorien (31 % i aldersgruppen 15-24 år), men man finner denne gruppen i alle aldere. 25-prosenten er også nokså jevnt fordelt på andre demografiske forhold. Partipolitisk er det imidlertid tydelig at 25-prosenten først og fremst er å finne i velgergruppen til Arbeiderpartiet og Høyre.
Dette er også partiene som i størst grad har sendt miksede signaler til sine respektive velgergrupper de siste årene. Arbeiderpartiet er for en tettere tilknytning til Europa, hva nå enn det skal bety. Høyre er for EU, men Solberg var helt enig med Støre om at det ikke var ønskelig med en EU-debatt i fjorårets valgkamp, fordi det kunne polarisere befolkningen.
Noe som i utgangspunktet fremstår som et merkelig argument når politisk opplysning og polarisering må sies å være hovedformålet med en valgkamp.
Kanskje vi i løpet av 2026 vil se Støre og Søreide komme sammen for å trash talke EØS i TV-debatter, mens Listhaug og Vedum vil komme grå byråkrater i Brussel kraftfullt i forsvar? Som en slags merkelig forpostfektning før en ordentlig EU-debatt?
Ipsos Norsk Monitor er den største og lengstlevende samfunnstudien i sitt slag. Monitor har blitt gjennomført hvert andre år siden 1985 og kartlegger befolkningens holdninger til en lang rekke samfunnstema. Om lag 3500 nordmenn blir intervjuet ved hver runde og gjennomføringen er underlagt strenge metodekrav for å sikre et balansert og representativt utvalg. Norsk Monitor har i mange år vært et viktig faktagrunnlag i samfunnsdebatten, eksempelvis gjennom Kjøttkakeindeksen i valgkampen før Stortingsvalget 2025.
Photo by Guillaume Périgois on Unsplash
